I spontane øyeblikk er vi oss selv. Spontanitet er et øyeblikk av personlig frihet. Å være kreativ er en egenskap alle mennesker er født med inn i livet, men som alle andre medfødte egenskaper må den, for ikke å forringes eller tørke ut, få utfolde seg fritt, stimuleres og gis vekstmuligheter. Gir det pedagogiske miljø en kreativ frihet eller er den konserverende? Når tapte vi den frie skapende vilje, og om vi har tapt den, hva kan vi gjøre for å erobre tilbake vår personlige frihet til å skape?
”Å våge er å miste seg selv en stakket stund, å ikke våge er å miste seg selv.”
Søren Kierkegaard
Ofte er vi avhengig av en gunstig kommentar eller fortolkning av en etablert autoritet. Vi er enten redde for at vi ikke får samtykke, eller vi godtar en fremmed kommentar og fortolkning uten spørsmål. Vi lærer å se med andres øyne, høre med andres ører og lukte med andres neser. Teaterpedagog og -instruktør Vladimir Smid uttrykker det videre slik:
”Å stadig måtte spørre andre for å si oss hvor vi er, hvem vi er og hva som hender rundt oss kan resultere i en seriøs mangel på personlig iaktakelse og erfaring. Vi mister evnen til å være organisk involvert i problemene og fungerer bare som deler av vårt totale jeg. Vi kjenner ikke oss selv, og fordi vi anstrenger oss for å leve gjennom andres øyne, mister vi en del av vår identitet, vår kropp blir deformert, den naturlige gratie forsvinner og evnen til å lære blir angrepet. Både det individuelle og kunstneriske blir skadet og tatt fra oss og vår innsikt går tapt.”
Noen blir egosentriske, andre gir bare opp og slenger med og en annen spør: ”Hvem er jeg? Hva kan vi gjøre for at hele vår personlighet skal komme fram som en fungerende helhet? Vi må bli mer spontane. I det spontane øyeblikk ligger en utfordring i å ha mot til å blottstille seg selv, tørre å by på seg selv, miste kontrollen og tryggheten og slippe følelsene til uten å bestemme på forhånd hva som skal komme.
”Kreativitet uten spontanitet er livløs, spontaniteten uten kreativitet er tom”
Dr. Jacob Levy Moreno
Dr. Jacob Levy Moreno, skaperen av psykodrama, sosiodrama og sosiometri, mener at menneskets vei til kreativ samhandling med andre går gjennom spontanitet, og at den må trenes. Grunnen til at spontanitet må trenes, er at mennesket i vår tid, i sin oppvekst og i sine sosiale relasjoner, stivner i fastlagte mønstre. Spontanitet er kreativitetens armer.